Såg de på tv for nokre dagar sidan? Gjett om det har regna! Heile «dagsrevyen» på alle kanalar handla om vegar som var skylt bort, ein skulebuss som sto i fast i vegen som var blitt til ei elv, ein diger båt under slep som dreiv i land nær Nazare, hus under vatn og demninger og bruer som heldt på å ryke. Gråtende bønder som fekk avlingane øydelagde, skuler som måtte stenge osv.
Vi hadde vårt lille katastrofeområde i huset også. Oppdaga at ein «utekjeller» var fylt med 48 cm vatn! Vi fann fram vaskebøtter, Morris fyllte og Solveig tømde, og kjelleren var tom i løpet av tre timer. Det var fin trim og effektivt samarbeid.

Sommer, 27.10.

No kan vi fortelje dykk at vi sit i solveggen i 23 grader, med sola så høgt på himmelen som heime på ein sommerdag. Plen og busker strutter grønt av alt vatnet, og nye lilla, gule, rosa og kvite blomar sprett opp overalt. Sommerfuglar svermer, vi får besøk av marihøner og og tusenbein på terassen, og nedanfor oss passerer gardbrukarar som endeleg kan ta fatt på arbeidet sitt med å berge grøde og å plante ut nytt igjen. Gamaldagse traktorer dreg overfyllte vogner med gresskar, druekorger eller grønnsaker. For ei lita stund sidan lunta eit muldyr (esel?) forbi med eit høylass. Framfor gjekk ein gamal mann. I vogna, oppå toppen av høylasset, trona kona, med hatt og kjole og det heile. Eg tok bilete frå huset, og håper de får eit visst inntrykk.
Vi kan sitte i sofaen i stova og ha underhaldning heile dagen. Postmannen kjem på motorsykkel og tømer den raude postkassa over vegen klokka halv elleve om formiddagen, leverer ut post, og raser vidare. Lastebilar, traktorar, drosjer, fine bilar, gamle vrak og mopedar passerer i passe porsjoner, ikkje for mykje bråk og ikkje kjedeleg. Stort sett er det stille og roleg her. Vi fyl med den unge mora som kvar ettermiddag henter barnet sitt hos naboen rett over gata. Dei står og prater litt i døra. Folk ber visst ikkje andre inn i husa sine her, blir det sagt. Innandørs er berre for familien og heilt nære vener. Kanskje blir det slik når fleire generasjonar bor saman? Folk møtest ute, over gjerdet, på restaurantar eller liknande.
Eigedomane er solid innegjerda og har portar som oftast er gjenletne. Litt lenger borte i gata er det likevel ein port som alltid står open. Bakom i eit mørkt portrom sit tre-fire eldre svartkledde koner og hygger seg. Du høyrer dei før du ser dei. Dei vinker og roper muntert «boa tarde» eller «bom dia» når vi passerer, og vi trur vi har helst på ei av dei. Hundeglam høyrest over alt i Portugal, så eg er forsåvidt glad for alle desse gjerda og portane. Konene går traust og roleg forbi her, berande på noko; eit handlenett, ei gardintrapp eller eit barn. Dei beveger seg støtt, gamaldags og verdig.